Tyrkiske oliven

Kjøp tyrkiske oliven

Tyrkiske oliven er en uunnværlig del av frokosten. Tyrkia har en viktig plass i verden når det gjelder mangfoldet av oliven, og her finnes det mange typer med ulikt oljeinnhold, klassifisert som oljeoliven og spiseoliven. Den vanligste typen spiseoliven er Gemlik-oliven. Oliven fra Egeerhavsregionen brukes vanligvis til produksjon av olivenolje på grunn av det høye oljeinnholdet. Olivenprisene fastsettes ut fra oliventype, størrelse på fruktene og modningsmetode.

Hvilke typer oliven finnes det?

De viktigste oliventypene som produseres i landet vårt, er Ayvalık, Gemlik, Domat, Memecik, Eşek og Sarı Ulak. Ayvalık-oliven er mellomstore oliven med høyt oljeinnhold. De er blant olivensortene som brukes mest i produksjonen av olivenolje. De spises også ofte som riftede oliven og spiseoliven. Gemlik-oliven har mellomstore, sylindriske frukter. De har høyt fettinnhold, mye fruktkjøtt og små steiner. De brukes både som spiseoliven og til oljeproduksjon. Gemlik-oliven brukes til å lage spiseoliven av høy kvalitet.

Domat-oliven er store og grovkornede. Siden oljeinnholdet er middels høyt, spises de vanligvis som grønne oliven. Memecik-oliven er den viktigste oliventypen som dyrkes i Egeerhavsregionen. De er fete oliven av høy kvalitet, med mye fruktkjøtt og store steiner. De brukes både som spiseoliven og til oljeproduksjon. Eşek-oliven er store og grovkornede, og høstes i Ödemiş-regionen. De kan oppbevares lenge fordi de er hardere enn andre oliven. De spises som spiseoliven. Sarı Ulak dyrkes i Mersin-regionen. Den spises mye både som svart og grønn spiseoliven.

Hva er seleoliven?

Seleoliven, som er en av variantene av frokostoliven, lages vanligvis av oliven fra områder som Gemlik og Edremit. Blant spiseolivener regnes Gemlik-oliven som de beste. De foretrekkes fordi de har små steiner og mye fruktkjøtt. De har også tynt skall. Dessuten dyrkes de i stor utstrekning i Iznik og Gemlik. Seleoliven skiller seg fra lakeoliven ved sitt rynkete utseende og lave saltinnhold.

Mens olivenene ligger til modning i selemassen, fordamper det meste av vannet som gir dem bitter smak. Slik modnes smaken. Olivenenes vekt reduseres med omtrent 35% fra innhøsting til salg. Fordi produksjonsprosessen er arbeidskrevende, er seleoliven generelt dyrere enn lakeoliven.

Hvilke typer seleoliven finnes det?

Seleoliven deles inn i tørr seleoliven og seleoliven på boks. Ved tørrmodning legges oliven og grovt salt lagvis. Behandlingen med salt og oliven gjentas for hvert lag. Fordi det brukes mye salt, trekkes bittervannet ut av olivenene i løpet av gjennomsnittlig 1 måned, og de blir klare til å spises. Oliven som tilberedes med denne metoden, har en litt bitter smak. Holdbarheten er kortere.

Ved metoden med boks blandes oliven og salt, fylles vanligvis i bokser under 3 kg og oppbevares. I likhet med ved tørrmodning bidrar vannet som tilsettes blandingen, til å trekke bittervannet ut av olivenene. I motsetning til tørrmodningsmetoden tilsettes det olje i boksen. Oljen hindrer olivenene i å tørke ut under modningen, slik at de holder seg lenge uten å bli ødelagt. Metoden som kalles oljesele, er ikke en av de tradisjonelle metodene for selemodning. Den lages ved å tilsette vegetabilsk olje til oliven som er behandlet i lake.

Hva er lakeoliven?

Gemlik-oliven, med tynt skall, små steiner og mye fruktkjøtt, brukes vanligvis både til lakeoliven og seleoliven. Olivenene modnes i saltvannsbassenger. Svinnet er lavere enn for seleoliven. Det blir omtrent 100 gram svinn per kilo. Dette er den mest brukte metoden kommersielt, fordi den er enkel å utføre og gir lite svinn. Dessuten er det svært enkelt å se om en oliven er selemodnet eller lagt i lake.

Rynkene på seleoliven, som omtales som krøllete, har et jevnt utseende. Olivenen er oval. Lakeoliven har fordypninger i overflaten. Fordypningene som oppstår på grunn av trykket mens olivenene ligger i lakebassengene, er de viktigste kjennetegnene på lakeoliven.